Om

Bloggen er hjelpemiddel for oss med skrivevansker

Et sted hvor vi kan fjerne feil fra hverandres tekster

Reklamer

8 thoughts on “Om

  1. Her jeg forteller om meg og min familie, hvordan var våres liv i Irak og Tyrkia. Og hva vi opplevd. Bodde 4 år i Irak fra 1998 til2002 og 6 år i Tyrkia fra 2002 til 2008. Dette er en ekte historie som jeg husker og opplevd i min barndom og ungdoms tid.

    • 1998
      Jeg var 9 år gammel og var på tredje klasse. En dag jeg var på skole og faren min kommet får hente meg fra skole, jeg ble overasket fordi timen ikke var ferdig en da. Jeg sport han hvorfor du hentet meg tidlig og han svarte meg fordi vi skal på besøk til en kompis av meg. Jeg sa farvel til mine klasse kameratene og vi dro. På vei kjøpte min far is og banan til meg.
      Vi dro hjemme og jeg ble sjokkert fordi min mor har pakket alle klærne og de viktigste tingene. Jeg sporte dem hvorfor skal vi ha med oss alt? og de sa at vi skal være der ca 1 uke. Men jeg hadde alltid en følelse inni meg at det skjedde noe, men de aldri sagt noe til meg.
      Mine foreldre så ut veldig lei og de var veldig opptatt. Det var veldig rart at helle familie samlet seg når vi skulle begynne å dra. Alle klemte og kysset meg og de gråtte.
      Jeg begynt å gråte også men jeg hadde mange spørsmål! Hvorfor de gråter? vi skal bare være på besøke 1 uke! Etter en lang kveld min onkel kjørte oss til en by som heter Arbil (hawler) i Irak. Vi gikk til min far sin slektet i Irak, og jeg aldri så dem før. De hadde annerledes dialekt også men vi kunne forstå hverandre. Det var så mange nye folk og jeg var veldig sjenert.

      Jeg hørt at mine foreldre letter etter leilighet og jobb. Dagene gikk veldig fort og jeg hadde det veldig artig, fordi det var veldig mange barn i min alder. Jeg ble vant veldig fort å bo i Iraq.
      Etter noen dager sporte jeg mine foreldre, når skal vi tilbake til Iran?
      Min mor sa til meg at vi skal være her noen uker til, fordi her e bedre å bo. Jeg sa ok. Jeg har begynt på skole og vi leide en roms leilighet med felles do og bade med en annen familie. Vi hadde med oss veldig litte penger, etter en kort stund min far fikk seg jobb som elektriker.

      Vi hadde ikke telefon, tv og kjøleskap siden det var så varmt og vi trengte kaldt drikke og is. Vi hadde bare 2 timer strøm om dagen. Og de 2 timene som vi hadde, måtte vi bruke det til å fylle vann til vanntankene, det var 2 store vanntanker for bade og en liten vanntank for drikke vann, fordi vi ikke hadde vann også til vanlig. Det var en dynamo som sugde vann fra et hull.
      Vi trengte ikke å varme annet til dusjen, fordi vanntankene stødde i takket og sola varmet det. Noen dager det var 40-45 grader.

      Jeg savnet så mye mine slekter i Iran, bare hadde kontakt med dem via telefon, det var veldig vanskelig
      Jeg var veldig flink på skole siden det var to ny språk, arabisk og kurdisk, Jeg var bare 9 år gammel og måtte jobbe, det var ikke obligatorisk men jeg var lyst på det, fordi alle mine venner jobbet.

      Jeg jobbet som å rydde og vaske butikk. Ofte solgt jeg frukt, nøtter og sigarett og gjort leksene siden jeg solgte, etter vi tjente mer penger så sparte vi til å åpne en liten butikk og selge elektrisk og snekkers ting. Det vi klarte og vi tjente veldig bra. Vi hadde ikke sikkerhet i Irak, nesten hverdag og natt skjedde konflikter og vi var veldig redd. Mange barn i min alder forvant eller ble stylet.
      Vi har bestemte oss å melde oss til FN, vi ville flytte til en bedre plass og å ha bedre livs sikkerhet. Vi ble intervju og de sa til oss bare vent på svar. Det var ikke bare vi som ble medlem av FN, det var over 300 familier fra Iran. vi har fått hjelp fra FN noen ganger, og de ga meg skole utstyr og penger får skole.
      Dagene gikk veldig fort siden jeg var opptatt med skole og jobb, det gikk 4 år og vi ventet på svar fremdeles.
      En dag vi fått beskjed at FN skal dra tilbake, jeg vet ikke hva var grunnen men kanskje det var grunn av Irak og USA krigen! Vi ville ikke være i Irak, det var krig og det var null sikkerhet, så vi begynte å selge tingene, og avtalt med tre familier til å dra sammen til Tyrkia, fordi det var FN i Tyrkia. «Våres liv har ikke noe garanti» dette hørte jeg fra mine foreldre og de andre. Uansett, vi måtte dra fra Irak, kunne ikke til dra til bake til Iran.
      Vi betalte til en man som viste oss veien til Tyrkia, han var sammen med oss også, men vi måtte ikke stole på han 100 %, men vi hadde ikke noe valg. Det tokk ca 1 uke til vi kom fram i Van/Tyrkia. Vi hadde noen venner som bodde i Tyrkia, og de hjelp oss til å bo der helt vi finne hus og jobb.
      Vi budde hus dem ca 1 måne. Etter på fant vi et veldig gammelt hus som hadde ikke vindu og vegene var helt ødelagt. Det var vanskelig å finne hus siden byen var liten og det var mange folk. Vi kunne nesten ikke sove i kveldene, fordi det var veldig mye skorpion og de var gull og giftig, hver kveld vi drepte 3-4 stikker. Vi kunne ikke finne en bra jobb, fordi vi måtte snakke god tyrkisk og ingen ville gi jobb til en kurder. De stolte ikke på oss fordi det var krig i Tyrkia mellom tyrker og kurder. Og vi hadde ikke jobb tillatelse. Det var ikke min familie det var ca.2000 familier som hadde samme problemet som oss.
      Mange ganger vi ble slått av politiet, grunnen var at de ville at vi skulle gå til bake til våres hjemland og andre grunnen var at vi var politiker og kurder. Vi registrerte oss hus FN igjen, og vi ble intervju igjen men de ikke ga oss noe håp, men vi måtte ikke gi opp, vi hadde alltid et håp.

      Jeg kunne ikke gå på skole, men vi lagt et hjemme skole mellom oss. Vi hadde ikke en bra lærer, det var bare våres foreldre som lærte oss det de kunne, vi har lært mest matte, tyrkisk og litt engelsk. Det var bare 3 dager i uke.
      Mine foreldre hadde ikke så bra utdanning. Jeg var veldig lyst på en skole, jeg kan si at det var en av mine drømmer. Ca.2 år vi bodde på sammen by, Van. Etter på tyrkiske politi delte oss til andre byer i Tyrkia, fordi vi var alt for mange i en liten by. Jeg kunne snakke veldig bra Tyrkisk, mine foreldre kunne ikke det så bra.
      I den andre byen som heter «Eskişehir det betyr «gamle by»» det var veldig fint by, jeg fikk meg inn til vanlig skole siden jeg ikke hadde lov, men lærerne var snill mot meg og de slapt meg inn bare for å høre og jeg kunne ikke delta i prøvene.
      Etter noen måneder fikk jeg lov fra politiet til å utdanne meg, så jeg begynt på skole. Det gikk veldig greit i ungdomsskole men når jeg begynt på videregående skole så fikk jeg problemer. Vi trengte virkelig penger og mine foreldre var uten jobb. Så jeg måtte slutte med skole i halv året, og jobbet.
      Jeg startet på jobben kl. 08:00 til kl. 20:00, jobbet 12 timer bare for 3 YTL og det betyr 14 kroner. Men etter vært det lønnet ble mer. Jeg jobbet ca. halv år i en restaurant. Og min far jobbet noen ganger som butikk vasker. Vi måtte jobbe ellers vi hadde ingen som kunne hjelpe oss. Vi hadde det veldig vanskelig, vi jobbet mange ganger som bygningsarbeidere og det er vanskeligste jobb og de ikke betalte til oss, de viste at vi har ikke lov å jobbe, derfor de ikke betalte. Det var det verste som jeg og min far opplevd.
      Jeg bestemte meg for å finne en jobb etter kl. 15:00, slik jeg kan gå på skole og jobbe etter skole. 1 år gikk jeg både på skole og jobb, det var veldig vanskelig men jeg måtte det. Jeg viste ikke hva jeg skulle utdanne meg, uansett, jeg kunne ikke på universitet, siden det var veldig dyrt men jeg ville bare utdanne meg.

  2. Her skal jeg forteller om meg og min familie. Jeg skal fortelle om våres liv i Irak og Tyrkia, og hva vi opplevd. Vi bodde 4 år i Irak, fra 1998 til 2002 og 6 år i Tyrkia fra 2002 til 2008. Dette er en ekte historie som jeg husker. Det er om hva jeg opplevde i min barndom og ungdoms tid.

  3. 1998
    Jeg var 9 år gammel og gikk i tredje klasse. En dag jeg var på skolen, kom faren min for å hente meg. Jeg ble overasket fordi timen ikke var ferdig ennå. Jeg spurte han hvorfor han hentet meg så tidlig, og han svarte fordi vi skal på besøk til en kompis av meg. Jeg sa farvel til mine klassekameratene og vi dro. På vei kjøpte min far is og banan til meg.

    Vi dro hjemme og jeg ble sjokkert fordi min mor har pakket alle klærne og de viktigste tingene. Jeg spurte dem: «Hvorfor skal vi ha med oss alt?» De sa at vi skal være der ca 1 uke. Men jeg hadde en følelse inni meg om at det skjedde noe som de ikke sa til meg.

    Mine foreldre så veldig lei seg ut og de var veldig opptatt. Det var veldig rart at hele familie samlet seg når vi skulle dra. Alle klemte og kysset meg og de gråt. Jeg begynte også å gråte, men jeg hadde mange spørsmål! Hvorfor gråt de? Vi skal bare være på besøke i 1 uke!

    Etter en lang kveld kjørte min onkel oss til en by som heter Arbil (Hewlêr) i Irak. Vi gikk til min far sin slekt i Irak. Jeg hadde aldri sett dem før. De hadde annerledes dialekt også, men vi kunne forstå hverandre. Det var så mange nye folk og jeg var veldig sjenert.

    Jeg hørte at mine foreldre lette etter leilighet og jobb. Dagene gikk veldig fort og jeg hadde det veldig artig, fordi det var veldig mange barn i min alder. Jeg ble veldig fort vant til å bo i Irak.

    Etter noen dager spurte jeg mine foreldre: «Når skal vi tilbake til Iran?» Min mor sa til meg at vi skal være her noen uker til, fordi det er bedre å bo her. Jeg sa ok. Jeg hadde begynt på skole og vi leide en ettroms leilighet med felles do og bad med en annen familie. Vi hadde med oss veldig lite penger. Etter en kort stund fikk min far seg jobb som elektriker.

    Vi hadde ikke telefon, tv eller kjøleskap. Men det var varmt og vi trengte kaldt drikke og is. Vi hadde bare 2 timer med strøm om dagen. Og de 2 timene som vi hadde, måtte vi bruke det til å fylle vann til vanntankene. Det var to store vanntanker, en for badet og en liten vanntank for drikkevann. Vi ikke hadde vann til vanlig. Det var en pumpe som sugde vann fra et hull. Vi trengte ikke å varme vannet til dusjen, fordi vanntankene stod på taket og sola varmet det. Noen dager det var 40 – 45 grader.

    Jeg savnet min slekt i Iran veldig mye. Vi hadde bare kontakt med dem via telefon. Jeg var veldig flink på skolen, men det var veldig vanskelig siden det var to ny språk, arabisk og kurdisk, Jeg var bare 9 år gammel og måtte jobbe mye. Det var ikke obligatorisk, men jeg hadde lyst til det, fordi alle mine venner jobbet.

    • Jeg jobbet med å rydde og vaske i en butikk. Ofte solgt jeg frukt, nøtter og sigarett og gjort leksene etterpå. Vi tjente mer penger enn vi brukte. Så vi sparte til å åpne en liten butikk som solgte elektriske ting og snekkervarer. Det klarte vi og vi tjente veldig bra.

      Vi hadde ingen sikkerhet i Irak. Nesten hver dag og hver natt skjedde det konflikter og vi var veldig redde. Mange barn i min alder forsvant eller ble stjålet.

      Vi hadde bestemte oss for å melde oss til FN. Vi ville flytte til en bedre plass og å ha bedre sikkerhet. Vi ble intervjuet og de sa til oss: «Bare vent på svar.» Det var ikke bare vi som ble medlem av FN, det var over 300 familier fra Iran. Vi har fått hjelp fra FN noen ganger. De ga meg skoleutstyr og penger til skolegangen.

      Dagene gikk veldig fort siden jeg var opptatt med skole og jobb, det gikk 4 år og vi ventet på svar fremdeles.En dag vi fått beskjed av FN at vi skal dra tilbake. Jeg vet ikke hva som var grunnen men kanskje var grunnen at Irak og USA var i krig! Vi ville ikke være i Irak. Det var krig og det var null sikkerhet, så vi begynte å selge tingene, og avtalt med tre familier om å dra sammen til Tyrkia, fordi det var FN i Tyrkia. «Våres liv har ikke noe garanti». Det hørte jeg fra mine foreldre og de andre. Uansett, vi måtte dra fra Irak, kunne ikke til dra til bake til Iran.

      • Vi betalte en mann som viste oss veien til Tyrkia. Han var sammen med oss også, men vi måtte ikke stole på han 100 %, men vi hadde ikke noe valg. Det tok ca. 1 uke til vi kom fram i Van i Tyrkia. Vi hadde noen venner som bodde i Tyrkia, og de hjalp oss til å bo. Helt til vi fant hus og jobb.

        Vi bodde hos dem i ca. 1 måned. Etterpå fant vi et veldig gammelt hus som ikke hadde ikke vindu og vegene var helt ødelagt. Det var vanskelig å finne hus siden byen var liten og det var mange folk. Vi kunne nesten ikke sove om kveldene, fordi det var veldig mange skorpioner og de var gul og giftige. Hver kveld vi drepte 3-4 stykker. Vi kunne ikke finne en bra jobb, fordi vi måtte snakke godt tyrkisk og ingen ville gi jobb til en kurder. De stolte ikke på oss fordi det var krig i Tyrkia mellom tyrkere og kurdere. Og vi hadde ikke jobbtillatelse. Det var ikke bare min familie, det var ca..2000 familier som hadde samme problemet som oss.

        Mange ganger vi ble slått av politiet. Grunnen var at de ville at vi skulle dra til bake til våres hjemland. Andre grunnen var at vi var politikere og kurdere. Vi registrerte oss hos FN igjen, og vi ble intervjuet igjen, men de ikke ga oss noe håp, men vi måtte ikke gi opp. Vi hadde alltid et lite håp.

  4. Jeg kunne ikke gå på skole, men vi laget en hjemmeskole. Vi hadde ikke en lærer, det var bare våres foreldre som lærte oss det de kunne. Vi har lært mest matte, tyrkisk og litt engelsk. Det var bare 3 dager i uke.

    Mine foreldre hadde ikke så bra utdanning. Jeg hadde veldig lyst på skole. Jeg kan si at det var en av mine drømmer. Ca.2 år bodde vi i sammen by, Van. Senere delte tyrkiske politi oss til andre byer i Tyrkia, fordi vi var alt for mange i en liten by. Jeg kunne snakke veldig bra Tyrkisk, mine foreldre kunne ikke det så bra.

    I den andre byen som heter «Eskişehir» det betyr «gamle by». Det var en veldig fin by. Jeg kom meg inn på vanlig skole. Jeg ikke hadde lov, men lærerne var snille mot meg og de slap meg inn bare for å høre men jeg kunne ikke delta i prøvene.

    Etter noen måneder fikk jeg lov fra politiet til å utdanne meg, så jeg begynt på skole. Det gikk veldig greit i ungdomsskolen, men når jeg begynt på videregående skole så fikk jeg problemer. Vi trengte virkelig penger og mine foreldre var uten jobb. Så jeg måtte slutte på skole i et halv året og jobbe i stedet.

  5. Jeg startet på jobben kl. 08:00 og holdt på til kl. 20:00. Jeg jobbet 12 timer bare for 3 YTL og det det samme som 14 kroner. Men etter hvert ble lønna bedre. Jeg jobbet ca. halv år i en restaurant. Og min far jobbet noen ganger som butikkvasker. Vi måtte jobbe ellers vi hadde ingen som kunne hjelpe oss. Vi hadde det veldig vanskelig. Vi jobbet noen ganger som bygningsarbeidere og det en vanskelig jobb og de betalte ikke oss! De viste at vi har ikke hadde lov til å jobbe, så derfor betalte de ikke. Det var det verste som jeg og min far opplevde.

    Jeg bestemte meg for å finne en jobb etter kl. 15:00, slik jeg kan gå på skole og jobbe etter skole. 1 år gikk jeg både på skole og jobb, det var veldig vanskelig, men jeg måtte det. Jeg viste ikke hva jeg skulle utdanne meg til. Uansett, jeg kunne ikke gå på universitet, siden det var veldig dyrt, men jeg ville bare utdanne meg.

Skriv teksten din her. Du kan godt være anonym.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s